VIII. Den som meddeler sakramentet

1461. (981) Siden Kristus betrodde sine apostler med forsoningstjenesten,414 fortsetter biskopene, apostlenes etterfølgere, og presbyterne, biskopenes medarbeidere, å utføre denne tjenesten. Det er nemlig biskopene og presbyterne som i kraft av ordinasjonssakramentet har makt til å forlate alle synder "i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn".

1462. (886, 1567) Syndsforlatelsen forsoner med Gud, men også med Kirken. Biskopen, som overhode for lokalkirken, er derfor fra gammelt av blitt ansett for å være den som i første rekke er blitt betrodd med den tjeneste og den makt å forsone; det er han som bestemmer over kirketukten.415 Hans medarbeidere, presbyterne, utøver den i den monn de har fått det i oppdrag, enten av sin biskop (eller en ordensforstander) eller av paven, slik kirkeretten foreskriver.416

1463. (982) Visse særlig alvorlige synder straffes med ekskommunikasjon, den hardeste kirkestraff som finnes, og som utelukker fra mottagelse av sakramentene og visse kirkelige handlinger. Opphevelsen av denne kan følgelig etter kirkeretten bare foretas av paven, av stedets biskop eller av de prester som har fått fullmakt til det av dem.417 Ved livsfare kan enhver prest, selv den som er ikke har rett til å høre skriftemål, avløse fra all synd418 og all ekskommunikasjon.

1464. Prestene bør oppmuntre de troende til å gjøre bruk av botens sakrament og selv være tilgjenglige for å feire det hver gang kristne ber om det, innenfor rimelighetens grenser.419

1465. (983) Når han feirer botens sakrament, utfører presten den gode hyrdes tjeneste, Han som søker det fortapte får, han tjener lik den gode samaritaner som steller sår, lik faren som venter på den fortapte sønn og tar imot ham når han vender hjem, lik den rettferdige dommer som ikke går etter persons anseelse, og som avsier en dom som både er rettferdig og barmhjertig. Kort sagt er presten tegn og redskap for Guds miskunnsrike kjærlighet til synderen.

1466. (1551, 2690) Skriftefaren er ikke herre over Guds tilgivelse, men tilgivelsens tjener. Sakramentets tjener må gjøre Kristi hensikt og kjærlighet til sin.420 Han må ha velprøvet kjennskap til hvordan en kristen skal leve, ha erfaring i menneskelige saker og vise respekt og finfølelse overfor den som har falt; han må elske sannheten, være tro mot Kirkens læreembede og tålmodig føre den skriftende til helbredelse og full modenhet. Han må be og gjør bot for vedkommende, idet han overgir ham til Herrens miskunn.

1467. (2490) Så stor og så delikat som denne tjenesten er, og på grunn av den aktelse man skylder dem som skrifter, erklærer Kirken at hver prest som hører skriftemål, er pålagt full og hel taushetsplikt angående de synder hans skriftebarn har skriftet, under trussel om meget streng straff.421 Han kan heller ikke gi til kjenne det han har fått vite om pønitentenes liv gjennom skriftemålet. Denne hemmeligheten, som ikke kjenner til unntak, kalles det "sakramentale segl", for det som den skriftende har gjort presten kjent med, forblir "forseglet" av sakramentet.

IX. Sakramentets virkninger

1468. (2305) "Hele virkningen av boten består i å gjeninnsette oss i Guds nåde og gjenforene oss med Ham i stort vennskap".422 Målet med og virkningen av dette sakramentet er altså å forlikes med Gud. I dem som mottar botssakramentet med et angerfullt hjerte og med en religiøs innstilling, "følges det av fred og en rolig samvittighet, ledsaget av stor åndelig trøst".423 For sakramentet for forsoning med Gud fører til en sann "åndelig oppstandelse", en gjeninnsettelse i den verdighet og de goder livet som Guds barn gir. Det største av disse goder er vennskapet med Gud (Luk 15, 32).

1469. (953, 949) Dette sakramentet forsoner oss med Kirken. Synd setter skår i brødrefellesskapet eller bryter helt med det. Botens sakrament bøter på eller gjenoppretter det. Slik sett helbreder det ikke bare den som blir gjeninnsatt i det kirkelige fellesskap, men har også en gunstig virkning på Kirkens liv som har lidd på grunn av de synder ett av dets lemmer har begått.424 Synderen, gjeninnsatt eller bestyrket i de helliges samfunn, styrkes av utvekslingen av åndelige goder mellom alle levende lemmer på Kristi legeme, enten de nå fremdeles befinner seg på pilegrimsvandring eller allerede har nådd frem til det himmelske fedreland:425

Man må huske at forsoning med Gud fører andre typer forsoning med seg som leger andre brudd synden har ført til: den tilgitte pønitent forsoner seg med seg selv i dypet av sitt vesen hvor han gjenfinner sin egen, indre sannhet; han forlikes med sine brødre som han på én eller annen måte har fornærmet eller såret; han forsones med Kirken; ja, han forsones med hele skaperverket.426

1470. (678, 1039) Ved å overgi seg til Guds barmhjertige dom i sakramentet, foregriper synderen på sett og vis den dom han skal underkastes på slutten av dette jordeliv. For det er her og nå, i dette liv, at vi stilles overfor valget mellom liv og død, og det er bare ved å gå omvendelsens vei vi kommer inn til det rike alvorlig synd stenger ute fra.427 Når synderen omvender seg til Kristus ved tro og botferdighet, går han fra døden til livet, og "han står ikke under dommen" (Joh 5, 24).

X. Avlat

1471. Avlatslære og avlatspraksis i Kirken står i nøye sammenheng med botssakramentets virkninger.

Hva er avlat?

"Avlat er ettergivelse overfor Gud av timelig straff for synder hvor skylden allerede er slettet ut, ettergivelse som den troende med den rette innstilling kan oppnå på visse betingelser gjennom en handling fra Kirkens side som, i egenskap av gjenløsningens forvalter, fordeler og ved sin myndighet anvender den skatt av godtgjørelser Kristus og de hellige har vunnet".

"Avlat er delvis eller fullstendig, alt etter som den helt eller delvis fritar for den timelige straff som skal sones for synd". 428. De troende kan vinne avlat for seg selv eller anvende den for døde.428b

(Teksten i dette avsnittet er foreløpig justert i henhold til endringer offentliggjort i 1997. Den gamle teksten - fra oversettelsen av 1992-utgaven - er bevart.)

Straff for synd

1472. (1861, 1031) For å forstå Kirkens lære og praksis på dette punkt må man først innse at synd fører til to ting. Alvorlig synd fratar oss samfunnet med Gud og gjør oss derved uskikket til evig liv; tap av evig liv kalles syndens "evige straff". På den annen side fører enhver synd, også svakhetssynder, til en usunn binding til skapninger, noe som har behov for å lutres, enten her nede eller etter døden, i den tilstand som kalles skjærsilden. Denne lutringen fritar for det man kaller "den timelige straff" for synd. Disse to former for straff må ikke sees på som en form for hevn Gud tar over synderen utenfra, men noe som følger av selve syndens natur. En omvendelse sprunget ut av brennende kjærlighet kan klare å rense synderen helt og fullt, slik at ingen straff lenger er utestående.429

1473. (2447) Syndstilgivelsen og gjenopprettelsen av samfunnet med Gud medfører ettergivelse av den evige straff for synder. Men den timelige straff blir værende. Den kristne bør forsøke, ved tålmodig å bære alle slags lidelser og prøvelser, og når timen kommer, ved å se døden i møte med stor ro, å ta imot disse timelige straffer som en nådegave; og ved barmhjertighets- og kjærlighetsgjerninger, ved bønn og ulike botsøvelser, helt å legge av "det gamle menneske" og ikle seg "det nye menneske".430

I de helliges samfunn

1474. (946-959, 795) Den kristne som forsøker å rense seg fra sin synd og å helliggjøre seg ved Guds nådes hjelp, befinner seg ikke alene. "Livet til hvert enkelt av Guds barn er på underlig vis, i Kristus og ved Kristus, forbundet med alle andre kristne brødres liv, i Kristi mystiske legemes overnaturlige enhet, som i én mystisk person".431

1475. I de helliges samfunn "finnes det mellom de troende - de som har tatt det himmelske fedreland i eie, de som har fått adgang til å sone i skjærsilden, eller de som fremdeles befinner seg på pilegrimsferd på jorden - et stadig kjærlighetens bånd og rik utveksling av alle slags goder".432 I denne vidunderlige utveksling er den enes hellighet til hjelp for andre, langt mere enn den skade den enes synd kan volde andre. På denne måten gjør tilflukt til de helliges samfunn det mulig for den botferdige synder å lutres snarere og grundigere fra syndestraff.

1476. (617) De åndelige goder som finnes i de helliges samfunn, kaller vi også Kirkens skattkammer, "som ikke er en oppsamling av goder, slik materielle goder samles opp over århundrer, men som er den uendelige og uuttømmelige verdi Kristi vår Herres soning og fortjenester har i Guds øyne, frembåret for at menneskeheten skulle settes fri fra synd og nå frem til samfunn med Faderen. Det er i Kristus, vår gjenløser, at hele fylden av Hans gjenløsnings godtgjørelse og fortjenester befinner seg".433

1477. (969) "I dette skattkammer hører likeledes hjemme den i sannhet umåtelige, usammenlignbare og stadig nye verdi den salige Jomfru Marias og alle helgeners bønner og gode gjerninger har i Guds øyne, de som helliggjorde seg ved Kristi nåde ved å følge i Hans fotspor, og som har utført verk som er Faderen velbehagelige, slik at de, ved å arbeide på sin egen frelse, også har samarbeidet til sine brødres frelse innenfor det mystiske legemes enhet".434

Oppnå avlat fra Gud gjennom Kirken

1478. (981) Avlat oppnås gjennom Kirken som i kraft av den makt til å løse og binde som er blitt den overgitt av Kristus Jesus, griper inn til beste for en kristen og åpner for ham Kristi og de helliges fortjenesters skattkammer, slik at han kan få ettergitt fra all miskunns Far den timelige straff han har utestående for sine synders skyld. På denne måten vil ikke Kirken bare komme vedkommende kristne til hjelp, den vil også mane ham til fromme gjerninger, botsøvelser og nestekjærlighet.435

1479. (1032) Siden de troende avdøde som er under lutring, også er del av de helliges samfunn, kan vi hjelpe dem blant annet ved å oppnå avlat for dem, slik at de kan få ettergitt den timelige straff de skylder for sine synder.

XI. Feiringen av botssakramentet

1480. Som alle sakramenter er også boten en liturgisk handling. Følgende elementer inngår vanligvis i feiringen: prestens hilsen og velsignelse, lesning av Guds Ord for å opplyse samvittigheten og vekke anger, og oppfordring til å angre syndene; syndsbekjennelsen som både erkjenner syndene og gir dem til kjenne overfor presten; ileggelse og godtagelse av bot; prestens absolusjon; lovprisning, takksigelse og bortsendelse med prestens velsignelse.

1481. (1449) Den bysantinske liturgi kjenner til flere absolusjonsformularer som i forbønns form vakkert gir uttrykk for tilgivelsens mysterium: "Måtte Gud, Han som ved profeten Natan tilgav David da han hadde bekjent sine synder, og Peter da han hadde grått bittert, og synderinnen da hun hadde vætet Hans føtter med sine tårer, og tolleren og den fortapte sønn, måtte den samme Gud tilgi deg gjennom meg synder, både i dette liv og i det neste, og måtte Han kalle deg inn for sin skrekkinnjagende domstol uten å fordømme deg, Han som er velsignet fra evighet til evighet. Amen".

(Teksten i dette avsnittet er foreløpig justert i henhold til endringer offentliggjort i 1997. Den gamle teksten - fra oversettelsen av 1992-utgaven - er bevart.)

1482. (1140) Botens sakrament kan også finne sted innenfor rammen av en felles feiring hvor man sammen forbereder seg på skriftemålet, og i fellesskap takker for den tilgivelse man har fått. Her blir det personlige skriftemål og den individuelle syndsforlatelse satt inn i rammen av en Ordets liturgi, med lesninger og homilie, felles samvittighetsransakelse, felles bønn om tilgivelse, Fadervår og felles takksigelse. En slik felles feiring uttrykker klarere botens kirkelige preg. Uansett på hvilken måte botssakramentet feires, er det imidlertid alltid etter sin natur en liturgisk handling, og derfor kirkelig og offentlig.436

1483. (1401) I alvorlige nødstilfeller kan man gripe til en felles feiring av forsoningen med generelt skriftemål og generell absolusjon. Et slikt nødstilfelle kan oppstå når det foreligger umiddelbar dødsfare uten at presten eller prestene har tilstrekkelig tid til å høre hver enkelts skriftemål. Nødstilfelle kan også foreligge når det i forhold til antall skriftebarn ikke finnes skriftefedre nok til å høre individuelle skriftemål innen rimelig tid, slik at de som søker til skrifte, uten feil fra deres side, lenge ville måtte være den sakramentale nåde eller den hellige kommunion foruten. I slike tilfeller må de troende, for at absolusjonen skal være gyldig, ha til hensikt å skrifte sine alvorlige synder individuelt når de får anledning til det.437 Det er bispedømmets biskop som dømmer om hvorvidt forholdene for en generell absolusjon er til stede.438 Stor sammenstimling av troende på store festdager eller til pilegrimsferder utgjør ikke et alvorlig nødstilfelle.439

(Teksten i dette avsnittet er foreløpig justert i henhold til endringer offentliggjort i 1997. Den gamle teksten - fra oversettelsen av 1992-utgaven - er bevart.)

1484. (878) "Den fullstendige og individuelle syndsbekjennelse etterfulgt av absolusjon forblir den eneste ordentlige måte for de troende å forsones med Gud og Kirken på, hvis da ikke fysisk eller moralsk umulighet fritar for slik syndsbekjennelse".440 Det er ikke uten grunn det forholder seg slik. Kristus handler i hvert av sakramentene. Han henvender seg personlig til hver enkelt synder: "Min sønn, dine synder er deg tilgitt" (Mark 2, 5); Han er legen som tar seg av den enkelte syke som trenger Ham441 for å bli frisk; Han reiser dem opp igjen og fører dem tilbake til brødrefellesskapet. Det personlige skriftemål er derfor den mest talende form for forsoning med Gud og med Kirken.

Bilde

Bilde

Bilde