Katekese holdt under generalaudiensen onsdag 3. januar 2024.
Kjære brødre og søstre, god morgen!
Forrige uke introduserte vi temaet laster og dyder. Det viser til den kristnes åndelige kamp. Den kristnes åndelige liv er nemlig ikke fredelig, lineært og uten utfordringer; tvert imot krever det kristne livet en konstant streben. Den kristne strever for å bevare troen, for å berike troens gaver i oss. Det er ingen tilfeldighet at den første salven som enhver kristen mottar i dåpens sakrament – katekumenoljen – er uten duft og symbolsk forteller at livet er en kamp. I antikken ble brytere faktisk salvet før konkurransen, både for å styrke musklene og for å gjøre kroppen uhåndgripelig for motstanderen. Salvingen av katekumenene gjør det umiddelbart klart at den kristne ikke er skånet for kampen, at den kristne må streve. Hans eksistens, som alle andres, må ned på arenaen, fordi livet er en rekke prøvelser og fristelser.
Et kjent ordtak som tilskrives Abba Antonius den store, klostervesenets første store far, lyder slik: «Fjern fristelsene, og ingen vil bli frelst.» Helgenene er ikke mennesker som har vært skånet for fristelser, men snarere mennesker som er klar over at det ondes forførelser dukker opp gjentatte ganger i livet, og at de må avsløres og avvises. Vi har alle erfaring med dette, alle sammen: at vi får onde tanker, at vi får lyst til å gjøre noe [galt] eller å snakke stygt om andre... Vi blir alle fristet, og vi må streve for ikke å gi etter for disse fristelsene. Hvis noen av dere ikke har noen fristelser, så si det, for det ville være noe helt spesielt! Vi blir alle fristet, og vi må alle lære oss hvordan vi skal oppføre oss i slike situasjoner.
Det er mange som frikjenner seg selv, som erklærer at de er «helt i orden» – «Nei, jeg har det bare bra, jeg har ikke disse problemene». Men ingen av oss er «helt i orden». Hvis noen føler at de er helt i orden, drømmer de. Hver og en av oss har mange ting å rette på, og må også være årvåkne. Av og til hender det at vi går til forsoningens sakrament og sier oppriktig: «Far, jeg husker ikke, jeg vet ikke om jeg har noen synder...». Men dette er en mangel på bevissthet om hva som skjer i hjertet. Vi er alle syndere, alle sammen. Og litt samvittighetsransakelse, litt selvinnsikt, vil være bra for oss. Ellers risikerer vi å leve i mørket, fordi vi har blitt vant til mørket og ikke lenger vet hvordan vi skal skille godt fra ondt. Isak av Ninive sa at i Kirken er den som kjenner sine synder og sørger over dem, større enn den som vekker opp en død mann. Vi må alle be Gud om nåde til å erkjenne at vi er fattige syndere som trenger omvendelse, og i våre hjerter bevare tilliten til at ingen synd er for stor for Gud Faders uendelige barmhjertighet. Dette er den første leksjonen Jesus gir oss.
Vi ser det på de første sidene i evangeliene, først og fremst i beretningen om Messias' dåp i Jordans vann. Episoden inneholder noe foruroligende: Hvorfor underkaster Jesus seg et slikt renselsesritual? Han er Gud, han er fullkommen! Hvilken synd må Jesus noensinne omvende seg fra? Ingen! Til og med Døperen er sjokkert, så sjokkert at teksten sier: «Johannes ville hindre ham og sa: 'Jeg trenger å bli døpt av deg, og så kommer du til meg?'» (Matt 3,14). Men Jesus er en helt annen Messias enn Johannes og folket hadde forestilt seg: Han legemliggjør ikke den vrede Gud og innkaller ikke til dom, men stiller seg tvert imot i kø sammen med synderne. Hvordan kan det ha seg? Jo, Jesus følger oss, alle oss syndere. Han er ikke en synder, men han er blant oss. Og dette er en vakker ting. «Far, jeg har mange synder!» – «Men Jesus er med deg: Snakk om dem, så vil han hjelpe deg ut av dem». Jesus lar oss aldri være alene, aldri! Tenk på dette. «Å, far, jeg har begått alvorlige synder!» – «Men Jesus forstår deg og følger deg: Han forstår din synd, og han tilgir deg». Glem aldri dette! I de verste øyeblikkene, i de øyeblikkene vi synder, er Jesus ved vår side for å hjelpe oss opp. Dette er en trøst. Vi må ikke miste denne vissheten: Jesus er ved vår side for å hjelpe oss, beskytte oss og til og med løfte oss opp igjen etter synden. «Men far, er det sant at Jesus tilgir alt?» – «Alt». Han kom for å tilgi og frelse. Jesus vil rett og slett at hjertet ditt skal være åpent. Han glemmer aldri å tilgi: Det er vi som mange ganger mister evnen til å be om tilgivelse. La oss gjenvinne denne evnen til å be om tilgivelse. Hver og en av oss har mange ting å be om tilgivelse for: La hver og en av oss tenke på det i vårt indre og snakke med Jesus om det i dag. Snakk med Jesus om dette: «Herre, jeg vet ikke om dette er sant eller ikke, men jeg er sikker på at du ikke vil vende deg bort fra meg. Jeg er sikker på at du tilgir meg. Herre, jeg er en synder, men vær så snill å ikke vende deg bort fra meg». Dette er en vakker bønn til Jesus i dag: «Herre, vend deg ikke bort fra meg».
Rett etter dåpsepisoden forteller evangeliene at Jesus trakk seg ut i ørkenen, der han ble fristet av Satan. Også i dette tilfellet spør vi oss selv: Hva kan Guds Sønn vite om fristelser? Også her viser Jesus at han er solidarisk med vår skrøpelige menneskenatur og blir vårt store forbilde (exemplum): Fristelsene han møter og overvinner blant ørkenens tørre steiner, er den første veiledningen han gir til vårt liv som disipler. Han opplevde det vi også må forberede oss på å møte: Livet består av utfordringer, prøvelser, veiskiller, motstridende synspunkter, skjulte forførelser og motsigende stemmer. Noen stemmer er til og med så overbevisende at Satan frister Jesus ved å ty til Skriftens ord. Vi må bevare vår indre klarhet for å kunne velge den veien som virkelig fører til lykke, og ikke stoppe opp underveis.
La oss huske at vi alltid slites mellom motstridende ytterpunkter: Hovmod utfordrer ydmykhet, hat står i motsetning til nestekjærlighet, tristhet hindrer Åndens sanne glede, og hjertets forherdelse avviser barmhjertighet. Kristne vandrer hele tiden langs disse skillelinjene. Derfor er det viktig å reflektere over laster og dyder: Det hjelper oss å bekjempe den nihilistiske kulturen der grensene mellom godt og ondt viskes ut, samtidig som det minner oss om at mennesket, i motsetning til alle andre skapninger, alltid kan overskride seg selv, åpne seg for Gud og vandre mot hellighet.
Den åndelige kampen får oss til å se nærmere på de lastene som binder oss, og til å vandre med Guds nåde mot de dydene som kan blomstre i oss og bringe Åndens vår inn i våre liv.