Katekese holdt under generalaudiensen onsdag 27. desember 2023.
Kjære brødre og søstre, god morgen!
I dag ønsker jeg å innlede en katekeserekke – en ny rekke – om temaet laster og dyder. Og vi kan begynne helt fra begynnelsen av Bibelen, der Første Mosebok, gjennom beretningen om forfedrene våre, presenterer ondskapens og fristelsens dynamikk. La oss tenke på det jordiske paradiset. I det idylliske bildet som Edens hage representerer, dukker det opp en skikkelse som blir symbolet på fristelse: slangen, denne forføreriske skikkelsen. Slangen er en slu skapning. Den beveger seg sakte, smyger seg langs bakken, og noen ganger merker du ikke engang at den er der – den er stille – fordi den klarer å kamuflere seg godt i omgivelsene sine, og fremfor alt er den farlig.
Når den begynner å snakke med Adam og Eva, viser den at den også er en dyktig debattant. Den begynner med et ondsinnet spørsmål, slik man gjør med ondskapsfullt sladder. Den sier: «Har Gud virkelig sagt at dere ikke skal spise av noe tre i hagen?» (1 Mos 3,1). Setningen er falsk. I virkeligheten tilbød Gud mannen og kvinnen alle fruktene i hagen, bortsett fra frukten på et bestemt tre: treet til kunnskap om godt og ondt. Dette forbudet er ikke ment å forby mennesket å bruke fornuften, slik det noen ganger feiltolkes, men er et mål på visdom. Som for å si: Erkjenn din egen begrensning, ikke tro at du er herre over alt, for hovmod er begynnelsen på alt ondt. Beretningen forteller oss at Gud innsetter forfedrene som herrer og voktere av skaperverket, men han vil beskytte dem fra å tro at de er allmektige, fra å gjøre seg til herrer over godt og ondt, som er en fristelse – en stor fristelse, selv nå. Dette er menneskehjertets farligste fallgruve.
Som vi vet, klarte ikke Adam og Eva å motstå slangens fristelse. Forestillingen om en Gud som ikke er så god, som ville holde dem i underkastelse og i sin tjeneste, snek seg inn i tankene deres. Dermed brøt alt sammen.
Med disse fortellingene forklarer Bibelen oss at ondskap ikke begynner i mennesket på en høylytt måte, når en handling allerede er åpenbar, men at ondskap begynner mye tidligere, når man begynner å fantasere om den, å pleie den i fantasien, tankene, og ender opp med å bli fanget av dens fristelser. Mordet på Abel begynte ikke med et steinkast, men med Kains ondskapsfulle nag som ble til et monster i hans indre. Også i dette tilfellet er Guds anbefalinger til ingen nytte.
Man må aldri gå i dialog med djevelen, brødre og søstre. Aldri! Man skal aldri diskutere. Jesus gikk aldri i dialog med djevelen, han drev ham ut. Og da han ble fristet i ørkenen, svarte han ikke med dialog; han svarte ganske enkelt med ordene i Den hellige skrift, med Guds ord. Vær forsiktig, djevelen er en forfører. Gå aldri i dialog med ham, for han er smartere enn oss alle, og han vil få oss til å betale for det. Når fristelsen kommer, må du aldri gå i dialog. Lukk døren, lukk vinduet, lukk hjertet. Og slik forsvarer vi oss mot denne forførelsen, for djevelen er utspekulert og intelligent. Han prøvde å friste Jesus med sitater fra Bibelen! Der var han en stor teolog. Med djevelen fører man ingen dialog. Forstår dere dette? Vær forsiktig. Vi må ikke samtale med djevelen, og vi må ikke underholde oss selv med fristelser. Det er ingen dialog. Når fristelsen kommer, lukker vi døren. Vi vokter hjertet vårt.
Og det er derfor vi ikke samtaler med djevelen. Dette er anbefalingen – vokt hjertet – som vi finner hos ulike fedre og helgener: vokt hjertet. Vokt hjertet. Og vi må be om denne nåden til å lære å vokte hjertet. Det er en form for visdom, hvordan man vokter hjertet. Måtte Herren hjelpe oss i dette arbeidet. Men den som vokter sitt hjerte, vokter en skatt. Brødre og søstre, la oss lære å vokte hjertet. Takk skal dere ha.