Katekese holdt under generalaudiensen onsdag 27. mars 2024.
Kjære brødre og søstre, god morgen!
Forrige søndag lyttet vi til Herrens lidelseshistorie. Jesus svarer på lidelsene han gjennomgår med en dyd som, selv om den ikke regnes blant de tradisjonelle, er så viktig: tålmodighet. Det handler om å holde ut det man lider. Det er ikke tilfeldig at ordet tålmodighet (patientia) har samme rot som lidelse (passio). Og det er nettopp i lidelsen at Kristi tålmodighet kommer til syne, når han med saktmodighet og mildhet godtar å bli arrestert, slått og urettferdig dømt. Han klager ikke foran Pilatus. Han tåler å bli fornærmet, spyttet på og pisket av soldatene. Han bærer vekten av korset. Han tilgir dem som spikrer ham fast til veden. På korset svarer han ikke på provokasjoner, men viser barmhjertighet i stedet. Dette er Jesu tålmodighet. Alt dette forteller oss at Jesu tålmodighet ikke består i en stoisk motstand mot lidelse, men er frukten av en større kjærlighet.
I den såkalte «kjærlighetens høysang» (jf. 1 Kor 13,4–7) knytter apostelen Paulus kjærlighet og tålmodighet tett sammen. Når han beskriver kjærlighetens første egenskap, bruker han et ord som kan oversettes med «storsinnet» eller «tålmodig». Kjærligheten er storsinnet og tålmodig. Det uttrykker et overraskende konsept som ofte dukker opp i Bibelen: I møte med vår utroskap viser Gud seg å være «sen til vrede» (jf. 2 Mos 34,6; 4 Mos 14,18). I stedet for å slippe løs sin avsky for menneskets ondskap og synd, viser han seg å være større, alltid klar til å begynne på nytt med uendelig tålmodighet. For Paulus er dette det første kjennetegnet på Guds kjærlighet, som i møte med synden tilbyr tilgivelse. Men ikke bare det: Det er det første trekket ved enhver stor kjærlighet – som vet å møte det onde med det gode og som ikke trekker seg tilbake i sinne og motløshet, men som holder ut og prøver på nytt. Tålmodigheten som begynner på nytt. Kjærlighet ligger altså til grunn for tålmodighet, som Den hellige Augustin sier: «Hver og en av de rettferdige er modigere i utholdelsen av alle lidelser i den grad Guds kjærlighet er sterkere i ham» (De patientia, XVII).
Da kan man kanskje si at det ikke finnes noe bedre vitnesbyrd om Jesu kjærlighet enn å møte en tålmodig kristen. Men tenk også på hvor mange mødre og fedre, arbeidere, leger og sykepleiere, syke, som hver dag, i det skjulte, pryder verden med en helgenaktig tålmodighet! Som Skriften sier: «Bedre å være sen til vrede enn å være krigshelt» (Ordsp 16,32). Men vi må være ærlige: Vi mangler ofte tålmodighet. I hverdagen er vi utålmodige, alle sammen. Vi trenger den som et «essensielt vitamin» for å klare oss, men vi mister instinktivt tålmodigheten og gjengjelder ondt med ondt. Det er vanskelig å beholde roen, å kontrollere instinktene våre, å avstå fra dårlige reaksjoner, å dempe krangler og konflikter i familien, på jobben eller i det kristne fellesskapet. Reaksjonen kommer umiddelbart; vi klarer ikke å være tålmodige.
Men la oss huske at tålmodighet ikke bare er et behov, det er et kall. Hvis Kristus er tålmodig, så er kristne kalt til å være tålmodig. Og dette krever at vi går mot strømmen i forhold til dagens utbredte mentalitet, som er dominert av hastverk og ønsket om «alt på én gang». I stedet for å vente på at situasjoner skal modnes, blir folk satt under press i forventningen om at de skal endre seg umiddelbart. La oss ikke glemme at hastverk og utålmodighet er det åndelige livets fiender. Hvorfor? Gud er kjærlighet, og de som elsker, blir ikke lei. De er ikke hissige, de stiller ikke ultimatum. Gud er tålmodig, Gud vet å vente. Tenk på beretningen om den barmhjertige faren som venter på sønnen sin som har forlatt hjemmet. Han lider tålmodig, og er bare utålmodig etter å omfavne ham så snart han ser ham vende tilbake (jf. Luk 15,21). Eller tenk på lignelsen om hveten og ugresset, med herren som ikke har hastverk med å rykke opp det onde før tiden, slik at ingenting går tapt (jf. Matt 13,29–30). Tålmodighet lar oss redde alt.
Men, brødre og søstre, hvordan kan man vokse i tålmodighet? Siden tålmodighet, som Paulus lærer oss, er en frukt av Den Hellige Ånd (jf. Gal 5,22), må vi be om den fra Kristi Ånd. Han gir oss tålmodighetens saktmodige styrke – tålmodighet er en saktmodig styrke – fordi «kristen dyd handler ikke bare om å gjøre det gode, men også om å tåle det onde» (Augustin, Prekener, 46.13). Spesielt i disse dager vil det være godt for oss å betrakte den korsfestede for å tilegne oss hans tålmodighet. En annen god øvelse er å ta med seg de mest plagsomme menneskene til ham og be om nåde til å praktisere den barmhjertighetsgjerningen som er så velkjent, men likevel så tilsidesatt: tålmodig å holde ut plagsomme mennesker. Og det er ikke lett. La oss tenke over hvorvidt vi gjør dette: tålmodig å tåle plagsomme mennesker. Det begynner med å be om å se på dem med medfølelse, med Guds blikk, og vite hvordan vi skal skille mellom ansiktene deres og feilene deres. Vi har for vane å katalogisere mennesker etter hvilke feil de gjør. Nei, dette er ikke bra. La oss søke mennesker etter ansiktene deres, etter hjertet deres og ikke etter feilene deres.
Til slutt, for å kultivere tålmodighet, en dyd som gir pust til livet, er det bra å utvide perspektivet sitt. For eksempel ved ikke å begrense verden til våre egne problemer, slik Kristi etterfølgelse [av Thomas à Kempis] oppfordrer oss til: «Husk på andres svært smertefulle sorger, slik at du lettere kan bære dine egne små», og husk at «hos Gud er det ingenting av det som lides for hans skyld, uansett hvor lite det er, som ikke blir belønnet» (III, 19). Og igjen, når vi føler at vi er i motgangens vold, slik Job lærer oss, er det godt å åpne oss med håp for det nye hos Gud, i trygg forvissning om at han ikke lar våre forventninger bli skuffet. Tålmodighet er evnen til å tåle vanskeligheter.
Og her i dag, på denne audiensen, er det to mennesker, to fedre: en israeler [Rami Elhanan] og en araber [Bassam Aramin]. Begge har mistet døtrene sine i denne krigen, og de er venner. De ser ikke på krigens ondskap, men på vennskapet mellom to menn som bryr seg om hverandre og har opplevd den samme korsfestelsen. La oss tenke på det vakre vitnesbyrdet til disse to menneskene som har lidd under krigen i Det hellige land og mistet døtrene sine. Kjære brødre, takk for deres vitnesbyrd.