Katekese holdt under generalaudiensen onsdag 6. mars 2024.
Kjære brødre og søstre, god morgen!
I vår kateketiske reise om laster og dyder er vi i dag kommet til den siste av lastene: hovmod eller stolthet. De gamle grekerne definerte den med et ord som kan oversettes med «overdreven prakt». Hovmod er nemlig selvopphøyelse, innbilskhet og forfengelighet. Begrepet dukker også opp i den rekken av laster som Jesus lister opp for å forklare at ondskap alltid kommer fra menneskets hjerte (jf. Mark 7,22). Det hovmodige mennesket er en som tror at han er mye mer enn han egentlig er; en som bekymrer seg over å bli anerkjent som større enn andre, som alltid vil ha anerkjennelse for sine egne meritter og som forakter andre og anser dem som mindreverdige i forhold til seg selv.
Ut fra denne første beskrivelsen ser vi at hovmodets last ligger svært nær forfengelighet, som vi presenterte forrige gang. Men selv om forfengelighet er en sykdom i menneskets selv, er den likevel en barnesykdom sammenlignet med de ødeleggelsene hovmod er i stand til å forårsake. Når munkene i antikken analyserte menneskets dårskap, erkjente de en viss rekkefølge i ondenes rekkefølge. Man begynner med de groveste syndene, som fråtseri, og kommer til de mer urovekkende monstrene. Av alle laster er hovmod den store dronningen. Det er ikke tilfeldig at Dante i Den guddommelige komedie plasserer den på det aller første nivået av skjærsilden. De som gir etter for denne lasten, er langt fra Gud, og korrigeringen av dette ondet krever tid og innsats, mer enn noen annen kamp som den kristne er kalt til.
I dette ondet ligger faktisk den radikale synden, det absurde ønsket om å være som Gud. Våre første foreldres synd, som vi kan lese om i Første Mosebok, er i bunn og grunn en hovmodssynd. Fristeren sier til dem at «den dagen dere spiser av den, vil øynene deres bli åpnet, og dere vil bli som Gud» (1 Mos 3,5). Forfattere som skriver om åndelighet er spesielt opptatt av å beskrive hovmodets konsekvenser i hverdagen, å illustrere hvordan den ødelegger menneskelige relasjoner, å påpeke hvordan dette ondet forgifter den følelsen av brorskap som burde forene mennesker.
Her er en lang liste over symptomer som avslører at en person har bukket under for hovmodets last. Det er et onde som har et tydelig fysisk uttrykk. Den hovmodige mannen er arrogant, han har en «stiv nakke», det vil si en nakke som ikke bøyer seg. Han forledes lett til å felle hånlige dommer. Uten grunn feller han ugjenkallelige dommer over andre som virker håpløst udugelige og inkompetente. I sitt hovmod glemmer han at Jesus i evangeliene ga oss svært få moralske forskrifter, men at han var kompromissløs når det gjaldt én av dem: Døm ikke. Du skjønner at du har med en hovmodig person å gjøre hvis han reagerer overdrevet når du gir ham litt konstruktiv kritikk eller kommer med en helt ufarlig bemerkning, som om noen hadde krenket hans majestet. Han blir rasende, roper og avbryter samværet med andre på en harmdirrende måte.
Det er lite man kan gjøre med en person som lider av hovmod. Det er umulig å snakke med dem, langt mindre korrigere dem, for til syvende og sist er de ikke lenger til stede for seg selv. Man må bare være tålmodig med dem, for en dag vil byggverket deres rase sammen. Et italiensk ordtak lyder: «Hovmodet drar til hest og kommer tilbake til fots.» I evangeliene har Jesus mye med hovmodige mennesker å gjøre, og han avslørte ofte denne lasten selv hos mennesker som skjulte den svært godt. Peter skryter av sin trofasthet: «Om så alle vender seg bort fra deg, kommer jeg aldri til å gjøre det» (Matt 26,33). I stedet blir han snart som de andre, redd i møte med en død han ikke trodde kunne være så nær. Og så blir den andre Peter, han som ikke lenger løfter haken, men gråter salte tårer, helbredet av Jesus og endelig i stand til å bære Kirkens byrde. Før viste han et overmot som det var bedre å ikke vise frem, nå er han en trofast disippel som mesteren, som det heter i en lignelse, kan sette over alle sine eiendeler (jf. Luk 12,44).
Frelsen kommer gjennom ydmykhet, det sanne botemiddelet mot alt hovmod. I sitt Magnificat synger Maria om den Gud som med sin makt sprer de som er hovmodige i sine hjerters syke tanker. Det nytter ikke å stjele fra Gud, slik de hovmodige håper å gjøre, for når det kommer til stykket, ønsker han å gi oss alt. Derfor skriver apostelen Jakob til sin menighet, som er såret av interne stridigheter som har sitt utspring i hovmod, at «Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde» (Jak 4,6).
Så, kjære brødre og søstre, la oss benytte denne fastetiden til å kjempe mot hovmodet vårt.