Katekese holdt under generalaudiensen onsdag 14. februar 2024.
Kjære brødre og søstre,
Blant alle hovedlastene er det en som ofte blir oversett, kanskje på grunn av navnet, som ofte er uforståelig for mange: Jeg snakker om akedi. I listen over laster blir derfor begrepet akedi ofte erstattet av et annet, mye mer vanlig navn: latskap eller dovenskap. I virkeligheten er latskap en virkning mer enn en årsak. Når en person er inaktiv, sløv og apatisk, sier vi at han er lat. Men som de gamle ørkenfedrenes visdom lærer oss, er roten til denne latskapen ofte akedi, som fra sitt greske opphav bokstavelig talt betyr «mangel på omsorg».
Det er en svært farlig fristelse som man ikke må spøke med. Det er som om de som faller for den, blir knust av en lengsel etter døden. De føler avsky for alt, forholdet til Gud blir kjedelig for dem, og selv de helligste handlinger, som tidligere varmet deres hjerter, virker nå helt ubrukelige for dem. Man begynner å angre på tiden som går, og på ungdommen som ugjenkallelig ligger bak en.
Akedi defineres som «middagsdemonen»: Den griper oss midt på dagen, når trettheten er på sitt høyeste og timene foran oss virker monotone og umulige å leve. I en berømt beskrivelse fremstiller munken Evagrius denne fristelsen slik: «Den dovne har hele tiden blikket festet på vinduene, og i tankene fantaserer han om besøkende [...] Når han leser, gjesper den dovne ofte og blir lett overmannet av søvnen, rynker på øynene, gnir seg i hendene og stirrer på veggen når han fjerner blikket fra boken; så vender han det tilbake til boken og leser litt til [...]; til slutt bøyer han hodet, legger boken under seg og faller i en lett søvn, helt til sulten vekker ham og presser ham til å ta vare på sine behov»; konklusjonen er at «den dovne gjør ikke Guds verk med omsorg». [1]
Dagens lesere ser i disse beskrivelsene noe som minner om depresjonens ondskap, både fra et psykologisk og et filosofisk perspektiv. For den som er grepet av akedi, mister livet sin mening, bønnen blir kjedelig og enhver kamp virker meningsløs. Hvis vi i ungdommen dyrket lidenskaper, virker de nå ulogiske, drømmer som ikke gjorde oss lykkelige. Så vi gir slipp på oss selv, og distraksjon og tankeløshet ser ut til å være de eneste utveiene. Man vil gjerne være nummen, ha et helt tomt sinn ... Det er litt som å dø på forhånd, og det er stygt.
I møte med denne lasten, som vi erkjenner er svært farlig, ser åndelighetens mestere for seg ulike botemidler. Jeg vil trekke frem ett av dem som for meg virker viktigst, og som jeg vil kalle troens tålmodighet. Selv om mennesket i akediens klør ønsker å være «et annet sted», å flykte fra virkeligheten, må man i stedet ha mot til å bli værende og ta imot Guds nærvær «her og nå», i situasjonen slik den er. Munkene sier at for dem er cellen den beste læreren i livet, fordi det er det stedet som konkret og daglig forteller deg om din kjærlighetshistorie med Herren. Det er nettopp denne enkle gleden av livet her og nå, denne takknemlige undringen over virkeligheten, som akediens demon vil ødelegge. Den vil få deg til å tro at alt er forgjeves, at ingenting har noen mening, at det ikke er verdt å bry seg om noe eller noen. I løpet av livet møter vi dovne mennesker, mennesker som vi beskriver slik: «Han er kjedelig!», og som vi ikke liker å være sammen med; mennesker som til og med har en kjedsommelig holdning som er smittsom. Dette er akedi.
Hvor mange mennesker har ikke, grepet av akedi og oppildnet av en ansiktsløs rastløshet, dumt nok forlatt det gode livet de hadde begitt seg ut på! Kampen mot akedi er en avgjørende kamp som må vinnes for enhver pris. Og det er en kamp som heller ikke helgenene ble skånet for, for i mange av dagbøkene deres finnes det sider som forteller om forferdelige øyeblikk, om ekte troens netter, når alt ser mørkt ut. Disse helgenene lærer oss å komme oss gjennom natten med tålmodighet og å akseptere troens fattigdom. Under dovenskapens undertrykkelse anbefaler de å redusere vårt engasjement, å sette oss mål som er innen rekkevidde, men samtidig å holde ut og gå videre ved å støtte oss til Jesus, som aldri forlater oss i fristelsen.
Troen mister ikke sin verdi selv om den utsettes for akediens prøvelser. Tvert imot er det den sanne troen, selve den menneskelige troen, som tross alt, trass i mørket som gjør den blind, fortsatt tror på ydmykt vis. Det er denne troen som blir værende i hjertet, som glør under asken. Den blir alltid værende. Og hvis en av oss blir offer for denne lasten, eller for fristelsen til akedi, må vi prøve å se inn i oss selv og blåse liv i troens glør; det er slik vi holder oss gående.
[1] Evagrius Ponticus, De åtte onde åndene, 14.