Katekese holdt under generalaudiensen onsdag 28. februar 2024.
Kjære brødre og søstre, god morgen!
I dag skal vi se nærmere på to dødelige laster som vi finner i de store listene som den åndelige tradisjonen har etterlatt oss: misunnelse og forfengelighet.
La oss begynne med misunnelse. Hvis vi leser Den hellige skrift (jf. 1 Mos 4), fremstår det for oss som en av de eldste lastene. Kains hat mot Abel utløses når han innser at brorens offer er velbehagelig for Gud. Kain var Adams og Evas førstefødte, han hadde fått den største delen av arven etter sin far. Men likevel er det nok at Abel, den yngre broren, lykkes med en liten bragd for at Kain skal bli rasende. Den misunnelige mannens ansikt er alltid trist. Han ser alltid ned, det virker som om han hele tiden undersøker bakken. Men i virkeligheten ser han ingenting, fordi sinnet hans er oppslukt av tanker fulle av ondskap. Hvis misunnelsen ikke kontrolleres, fører den til hat mot den andre. Abel ble drept av Kain, som ikke tålte sin brors lykke.
Misunnelse er en ondskap som ikke bare har blitt studert i den kristne sfæren, men som har tiltrukket seg oppmerksomhet fra filosofer og vismenn i alle kulturer. Til grunn ligger et forhold mellom hat og kjærlighet. Den ene ønsker det onde for den andre, men ønsker i hemmelighet å være som ham. Den andre er selve åpenbaringen av det vi skulle ønske vi var, og det vi faktisk ikke er. Hans lykke virker urettferdig for oss. Vi tenker for oss selv at vi ville fortjent hans suksess eller lykke mye mer!
Til grunn for denne lasten ligger en falsk oppfatning av Gud. Vi aksepterer ikke at Gud har sin egen «matematikk», som er forskjellig fra vår. I Jesu lignelse om arbeiderne som blir kalt ut til vingården på ulike tider av døgnet, tror for eksempel arbeiderne i den første timen at de har krav på høyere lønn enn de som kom sist. Men mesteren gir alle samme lønn og sier: «Har jeg ikke lov til å gjøre som jeg vil med det som er mitt? Eller ser du med onde øyne på at jeg er god?» (Matt 20,15). Vi vil gjerne påtvinge Gud vår egen egoistiske logikk, men Guds logikk er kjærlighet. Det gode han gir oss, er ment å skulle deles. Derfor formaner Paulus de kristne: «Elsk hverandre inderlig som søsken, sett de andre høyere enn dere selv» (Rom 12,10). Her er botemiddelet mot misunnelse!
Og nå kommer vi til den andre lasten vi skal se nærmere på i dag: forfengelighet. Den går hånd i hånd med misunnelsens demon, og sammen kjennetegner disse to lastene en person som ønsker å være verdens midtpunkt, fri til å utnytte alt og alle, gjenstand for all ros og kjærlighet. Forfengelighet er en oppblåst og grunnløs selvfølelse. Den forfengelige har et uhåndterlig «ego». Han har ingen empati og tar ikke hensyn til at det finnes andre mennesker i verden enn ham selv. Hans relasjoner er alltid instrumentelle og preget av at han dominerer den andre. Hans person, hans prestasjoner og resultater må vises frem for alle. Han er en evig tigger etter oppmerksomhet. Og hvis han av og til ikke får anerkjennelse for sine kvaliteter, blir han voldsomt sint. Andre er urettferdige, de forstår ikke, de er ikke i stand til det. I sine skrifter beskriver Evagrius Ponticus en bitter historie om en munk som ble rammet av forfengelighet. Det hendte at han etter sine første suksesser i det åndelige livet allerede følte at han hadde nådd målet, så han skyndte seg ut i verden for å motta dens ros. Men han innså ikke at han bare var i begynnelsen av den åndelige veien, og at det lurte en fristelse som snart ville få ham til å falle.
Åndelige lærere foreslår ikke mange botemidler for å helbrede den forfengelige. For når alt kommer til alt, har forfengelighetens ondskap sitt botemiddel i seg selv. Den lovprisningen som det forfengelige mennesket håper å høste fra verden, vil snart vende seg mot ham. Hvor mange mennesker har ikke latt seg forlede av et falskt selvbilde og deretter begått synder som de snart ville skamme seg over!
Den beste veiledningen for å overvinne forfengelighet finner vi i Paulus’ vitnesbyrd. Apostelen måtte alltid hanskes med en feil som han aldri kunne overvinne. Tre ganger ba han Herren om å befri ham fra denne plagen, men til slutt svarte Jesus ham: «Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet.» Fra den dagen ble Paulus satt fri. Og hans konklusjon bør også bli vår: «Derfor vil jeg helst være stolt av mine svakheter, for at Kristi kraft kan ta bolig i meg» (2 Kor 12,9).