Katekese holdt under generalaudiensen onsdag 17. januar 2024.
Kjære brødre og søstre, god morgen!
La oss lytte godt til katekesen i dag, for etterpå skal et sirkus opptre for oss. La oss fortsette vår reise om laster og dyder. De gamle fedrene lærer oss at etter fråtseri er begjær, kalt porneia på gresk, den andre «demonen» – det vil si lasten – som alltid står på lur ved hjertets dør. Mens fråtseri er glupskhet i forhold til mat, er denne andre lasten en slags «glupskhet» i forhold til en annen person, det vil si det forgiftede båndet mennesker har til hverandre, spesielt når det gjelder seksualitet.
Vær forsiktig: I kristendommen finnes det ingen fordømmelse av seksualdriften. Det finnes ingen fordømmelse. En av Bibelens bøker, Høysangen, er et vidunderlig dikt om kjærligheten mellom to elskende. Denne vakre dimensjonen, den seksuelle dimensjonen, kjærlighetsdimensjonen, av vår menneskelighet er imidlertid ikke uten farer, i så stor grad at Paulus allerede i sitt første brev til korinterne måtte ta opp problemet. Paulus skriver: «En hører om hor blant dere, og det i en form som ikke engang hedningene tåler» (1 Kor 5,1). Apostelens bebreidelse handler nettopp om en usunn omgang med seksualitet blant noen kristne.
Men la oss se på den menneskelige opplevelsen, opplevelsen av forelskelse. Det er så mange nygifte her [på audiensen]. Dere kan snakke om dette. Hvorfor dette mysteriet oppstår, og hvorfor det er en så omveltende opplevelse i menneskers liv, er det ingen av oss som vet. En person forelsker seg i en annen, forelskelse bare skjer. Det er en av tilværelsens mest forbløffende realiteter. De fleste sangene du hører på radioen handler om dette: kjærlighet som skinner, kjærlighet som man alltid søker og aldri oppnår, kjærlighet som er full av glede, eller som driver oss til tårer.
Forelskelse er en av de reneste følelsene som finnes, hvis den ikke er forurenset av last. En forelsket person blir sjenerøs, liker å gi gaver, skriver brev og dikt. Han slutter å tenke på seg selv for å kunne være helt fokusert på den andre. Dette er vakkert, og hvis du spør en forelsket person: «Hvorfor elsker du?», har vedkommende ikke noe svar. På så mange måter er kjærligheten deres betingelsesløs, uten noen grunn. Du må ha tålmodighet hvis denne kjærligheten, som er så kraftfull, også er litt naiv. De elskende kjenner ikke den andres ansikt, de har en tendens til å idealisere den andre, de er klare til å gi løfter som de ikke umiddelbart forstår betydningen av. Denne «hagen» hvor underverkene formerer seg, er imidlertid ikke trygg for ondskap. Den er besmittet av begjærets demon, og denne lasten er spesielt avskyelig av minst to grunner. Minst to.
For det første fordi den ødelegger forholdet mellom mennesker. For å bevise en slik realitet er dessverre de daglige nyhetene tilstrekkelige. Hvor mange forhold som begynte på den beste måten, har ikke siden blitt til giftige forhold der den andre er i besittelse av den andre, uten respekt og sans for grenser? Dette er kjærlighetsforhold som mangler kyskhet: en dyd som ikke må forveksles med seksuell avholdenhet – kyskhet er noe annet enn seksuell avholdenhet – men som snarere må knyttes til viljen til aldri å besitte den andre. Å elske er å respektere den andre, å søke hans eller hennes lykke, å dyrke empati med hans eller hennes følelser, å gjøre seg mottagelig for kunnskapen om en kropp, en psykologi og en sjel som ikke er vår egen, og som må betraktes for den skjønnheten de bærer i seg. Det er kjærlighet, og kjærlighet er vakkert. Begjær, derimot, gjør narr av alt dette. Begjær plyndrer, raner, fortærer i hastverk, det vil ikke lytte til den andre, men bare til sitt eget behov og sin egen nytelse; begjær betrakter ethvert frieri som kjedelig, det søker ikke den syntesen mellom fornuft, drift og følelse som kan hjelpe oss til å leve klokt. Den begjærlige søker bare snarveier. Han forstår ikke at veien til kjærlighet må gås langsomt, og at denne tålmodigheten, som langt fra er ensbetydende med kjedsomhet, gjør oss i stand til å gjøre våre kjærlighetsforhold lykkelige.
Men det er en annen grunn til at begjær er en farlig last. Blant alle menneskelige gleder har seksualiteten en mektig stemme. Den involverer alle sanser, den bor både i kroppen og i psyken, og dette er veldig vakkert. Men hvis den ikke disiplineres med tålmodighet, hvis den ikke er innskrevet i en relasjon og i en historie der to individer forvandler den til en kjærlig dans, blir den til en lenke som fratar mennesker frihet. Seksuell nytelse, som er en gave fra Gud, undergraves av pornografi: tilfredsstillelse uten relasjon, som kan føre til ulike former for avhengighet. Vi må forsvare kjærligheten, hjertets, sinnets og kroppens kjærlighet, den rene kjærligheten som består i å gi seg selv til den andre. Og det er dette som er det vakre ved samleiet.
Å vinne kampen mot begjær, mot «objektivering» av den andre, kan være en livslang kamp. Men gevinsten av denne kampen er den viktigste av alle, for det handler om å bevare den skjønnheten som Gud skrev inn i sitt skaperverk da han forestilte seg kjærligheten mellom mann og kvinne, som ikke er til for å bruke hverandre, men for å elske hverandre. Den skjønnheten som får oss til å tro at det er bedre å bygge en historie sammen enn å jakte på eventyr – det finnes så mange Don Juaner der ute; det er bedre å bygge en historie sammen enn å jakte på eventyr; det er bedre å dyrke ømhet enn å bøye seg for besittelsens demon – sann kjærlighet besitter ikke, den gir seg selv; det er bedre å tjene enn å erobre. For uten kjærlighet er livet trist, det er en trist ensomhet.