Katekese holdt under generalaudiensen onsdag 15. mai 2024.
Kjære brødre og søstre, god morgen!
I dag skal vi snakke om den tredje teologale dyden, kjærlighet. De to andre var, som vi husker, tro og håp; i dag skal vi snakke om den tredje, kjærlighet. Det er høydepunktet på hele den reiseruten vi har foretatt oss med katekesen om dydene. Å tenke på kjærlighet utvider umiddelbart hjertet, og det utvider sinnet; det fremkaller Den hellige Paulus’ inspirerte ord i det første brevet til korinterne. Ved avslutningen av denne vidunderlige hymnen siterer Paulus de teologale dydenes treklang og utbryter: «Så blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten» (1 Kor 13,13).
Paulus retter disse ordene til et fellesskap som er alt annet enn fullkomment når det gjelder broderlig kjærlighet. De kristne i Korint var ganske stridslystne, og det var interne splittelser. Det var noen som hevdet at de alltid hadde rett og ikke lyttet til andre, og som betraktet dem som mindreverdige. Paulus minner dem om at kunnskap gjør hovmodig, mens kjærlighet bygger opp (jf. 1 Kor 8,1). Apostelen forteller så om en skandale som berører selv det øyeblikket da et kristent fellesskap er som mest samlet, under «Herrens måltid» eller nattverdsfeiringen. Selv der er det splittelse, og det er noen som utnytter dette til å spise og drikke og utestenge dem som ikke har noe (jf. 1 Kor 11,18–22). I møte med dette kommer Paulus med en streng dom: «Når dere da kommer sammen og er samlet, er det ikke Herrens måltid dere holder» (v. 20). Dere har et annet ritual, som er hedensk. Det er ikke Herrens måltid.
Hvem vet? Kanskje var det ingen i menigheten i Korint som trodde at de hadde begått en synd, slik at apostelens harde ord hørtes noe uforståelige ut for dem. Sannsynligvis var de alle overbevist om at de var gode mennesker. Og hvis de hadde blitt spurt, ville de ha svart at kjærlighet absolutt var en svært viktig verdi for dem, på samme måte som vennskap eller familie. Også i våre dager finnes kjærlighet på leppene til mange «influensere» og i refrengene til mange sanger. Vi snakker mye om kjærlighet, men hva er kjærlighet?
«Hva med den andre kjærligheten?», synes Paulus å spørre sine kristne i Korint. Ikke den kjærligheten som stiger opp, men den som stiger ned; ikke den som tar, men den som gir; ikke den som viser seg, men den som er skjult. Paulus er bekymret for at det i Korint – som blant oss i dag – hersker forvirring, og at det faktisk ikke finnes spor av den teologale dyden kjærlighet, den som bare kommer til oss fra Gud. Selv om alle i ord påstår at de er gode mennesker, at de elsker sin familie og sine venner, vet de i virkeligheten svært lite om Guds kjærlighet.
Antikkens kristne hadde flere greske ord til rådighet for å definere kjærlighet. Til slutt endte man opp med ordet agape, som vi vanligvis oversetter med «nestekjærlighet». Kristne er sannelig i stand til å føle alle former for kjærlighet i verden. Også de forelsker seg, mer eller mindre slik det skjer med alle mennesker. Også de opplever den velviljen som finnes i vennskap. Også de føler kjærlighet til sitt land og den universelle kjærligheten til hele menneskeheten. Men det finnes en større kjærlighet, en kjærlighet som kommer fra Gud og er rettet mot Gud, som gjør oss i stand til å elske Gud og bli hans venner. Den gjør oss i stand til å elske vår neste slik Gud elsker ham eller henne, med et ønske om å dele vennskapet med Gud. På grunn av Kristus driver denne kjærligheten oss dit vi menneskelig sett ikke ville gått. Den er kjærlighet til de fattige, til dem som ikke er elskelige, til dem som ikke bryr seg om oss og ikke er takknemlige. Den er kjærlighet til det som ingen ville elske, til og med til fienden. Til og med til fienden. Dette er «teologalt» (guddommelig). Den kommer fra Gud, den er Den Hellige Ånds gjerning i oss.
Jesus forkynner i Bergprekenen: «At dere elsker dem som elsker dere, er det noe å takke dere for? Selv synderne elsker dem de selv blir elsket av» (Luk 6,32). Og han avslutter med å si: «Elsk deres fiender» – vi er vant til å snakke stygt om våre fiender – «Elsk deres fiender, gjør godt og lån bort uten å vente noe igjen. Da skal lønnen deres bli stor, og dere skal være Den høyestes barn. For han er god mot de utakknemlige og onde» (v. 35). La oss huske på dette: «Elsk deres fiender, gjør godt og lån bort uten å vente noe igjen.» La oss ikke glemme dette!
I disse ordene åpenbarer kjærlighet seg som en teologal dyd og får navnet nestekjærlighet. Kjærlighet er nestekjærlighet. Vi innser straks at det er en vanskelig, ja, umulig kjærlighet å praktisere hvis man ikke lever i Gud. Vår menneskelige natur gjør at vi spontant elsker det som er godt og vakkert. I et ideals eller en stor kjærlighets navn kan vi til og med være generøse og utføre heroiske handlinger. Men Guds kjærlighet går ut over disse kriteriene. Den kristne kjærligheten omfavner det som ikke er elskelig, den tilbyr tilgivelse – hvor vanskelig det er å tilgi! Hvor mye kjærlighet skal det ikke til for å tilgi! Den kristne kjærligheten velsigner dem som forbanner, mens vi er vant til å svare med en ny fornærmelse, med en ny forbannelse, når vi blir utsatt for en fornærmelse eller en forbannelse. Det er en kjærlighet som er så brennende at den virker nesten umulig, og likevel er den det eneste som vil bli igjen av oss. Kjærligheten er den «trange porten» som vi skal gå gjennom for å komme inn i Guds rike. For i livets skumring vil vi ikke bli dømt på generisk kjærlighet; vi vil bli dømt nettopp på nestekjærlighet, på den ekte kjærligheten vi hadde. Og Jesus sier dette til oss, noe som er så vakkert: «Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot et av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg» (Matt 25,40). Det er dette som er det vakreste, det største ved kjærligheten. Fremad og oppad!