Katekese holdt under generalaudiensen onsdag 17. april 2024.
Kjære brødre og søstre, god morgen!
I dag skal jeg snakke om den fjerde og siste kardinaldyden: måtehold. Sammen med de tre andre dydene deler denne dyden en historie som går langt tilbake i tid og ikke bare tilhører de kristne. For grekerne var lykken målet for utøvelsen av dydene. Filosofen Aristoteles skrev sin viktigste avhandling om etikk til sønnen Nikomakos for å lære ham kunsten å leve. Hvorfor søker alle lykken, selv om så få oppnår den? Dette er spørsmålet. For å besvare dette spørsmålet tar Aristoteles for seg temaet dyder, der enkráteia, det vil si måtehold, har en fremtredende plass. Det greske begrepet betyr bokstavelig talt «makt over seg selv». Måtehold er altså makt over seg selv. Denne dyden er derfor evnen til å beherske seg selv, kunsten å ikke la seg overmanne av opprørske lidenskaper, å skape orden i det [Alessandro] Manzoni kaller «menneskehjertets virvar».
Den katolske kirkes katekisme forteller oss at: «Måtehold er den moraldyd som holder trangen til forlystelser i tømme og sørger for likevekt i bruken av skapte goder.» Katekismen fortsetter: «Den sikrer viljens herredømme over instinktene og holder lysten innenfor anstendighetens grenser. Det måteholdne menneske retter sitt sanselige begjær inn mot det gode, [og] utøver sunt skjønn så det ikke ‘følger sitt hjertes lyster’ (Sir 5,2)» (nr. 1809).
Derfor er måtehold, som det italienske ordet (temperanza) sier, det rette målets dyd. I enhver situasjon oppfører man seg klokt, for mennesker som alltid handler impulsivt eller med overmot, er til syvende og sist upålitelige. Mennesker uten måtehold er alltid upålitelige. I en verden der mange skryter av å si hva de mener, foretrekker den måteholdne i stedet å tenke over hva han eller hun sier. Forstår du forskjellen? Ikke å si hva som helst som faller meg inn... nei: å tenke over hva jeg har å si. Han gir ikke tomme løfter, men forplikter seg i den grad han kan holde dem.
Også når det gjelder nytelse, handler den måteholdne personen fornuftig. Når vi lar impulser få fritt spillerom og gir nytelser fullstendig frihet, ender det med å slå tilbake på oss og føre oss inn i en tilstand av kjedsomhet. Hvor mange mennesker som har villet prøve alt, har ikke opplevd å miste smaken på alt! Da er det bedre å finne det rette målet. For å sette pris på en god vin er det for eksempel bedre å smake på den i små slurker enn å svelge alt på en gang. Dette forstår vi alle.
En måteholden person vet å veie sine ord og dosere dem riktig. Han tenker over hva han sier. Han eller hun lar ikke et øyeblikks sinne ødelegge relasjoner og vennskap som deretter bare vanskelig kan gjenoppbygges. Spesielt i familielivet, der hemningene er lavere, risikerer vi alle å ikke holde spenninger, irritasjoner og sinne i sjakk. Det finnes en tid for å snakke og en tid for å tie, men begge deler krever riktig dosering. Og dette gjelder mange ting, for eksempel å være sammen med andre og å være alene.
Selv om en måteholden person vet hvordan han eller hun skal styre sitt eget temperament, betyr ikke det at vi alltid finner ham eller henne med et fredelig og smilende ansikt. Noen ganger er det faktisk nødvendig å være opprørt, men alltid på den rette måten. Dette er ordene: det rette målet, den rette måten. Et irettesettende ord er av og til sunnere enn en sur og harmdirrende taushet. Den måteholdne vet at ingenting er mer ubehagelig enn å irettesette et annet menneske, men han vet også at det er nødvendig – ellers gir man ondskapen fritt spillerom. I noen tilfeller lykkes den måteholdne personen med å holde ytterpunktene sammen. Han eller hun holder fast ved absolutte prinsipper og verdier som ikke er til forhandling, samtidig som han eller hun forstår andre mennesker og viser empati for dem. Viser empati.
Den måteholdne personens gave er derfor balanse, en egenskap som er like verdifull som den er sjelden. Alt i vår verden driver nemlig til overdrivelse. I stedet går måtehold godt sammen med evangeliske verdier som beskjedenhet, diskresjon, anstendighet og ydmykhet. Den måteholdne setter pris på andres respekt, men gjør ikke dette til det eneste kriteriet for hver handling og hvert ord. Han er følsom, han kan gråte og skammer seg ikke, men han gråter ikke over seg selv. I nederlag reiser han seg igjen, i seier er han i stand til å vende tilbake til sitt tidligere tilbakeholdne liv. Han søker ikke applaus, men vet at han trenger andre.
Brødre og søstre, det er ikke sant at måtehold gjør oss grå og gledesløse. Tvert imot gjør det oss bedre i stand til å nyte livets goder: samværet rundt bordet, ømheten i enkelte vennskap, tillit til kloke mennesker, undring over skaperverkets skjønnhet. Lykken med måtehold er gleden som blomstrer i hjertet til dem som anerkjenner og verdsetter det som teller mest i livet. La oss be til Herren om at han må gi oss denne gaven: modenhetens gave, alderens gave, den emosjonelle modenhetens gave, den sosiale modenhetens gave. Måteholdets gave.