Katekese holdt under generalaudiensen onsdag 10. april 2024.
Kjære brødre og søstre, god morgen!
Dagens katekese er viet den tredje av kardinaldydene, nemlig mot. La oss begynne med beskrivelsen som Den katolske kirkes katekisme gir: «Mot er den moraldyd som under vanskeligheter sørger for fasthet og utholdenhet i å søke det gode. Den styrker beslutningen om å stå imot fristelser og overvinne hindringer i morallivet. Motets dyd setter i stand til å overvinne frykt, ja, dødsfrykt, og til å utstå prøvelser og forfølgelser» (nr. 1808). Dette sier altså Den katolske kirkes katekisme om dyden mot.
Her har vi altså den mest «kampvillige» av dydene. Mens den første av de moralske dydene, klokskap, først og fremst var knyttet til menneskets fornuft, og rettferdighet var knyttet til viljen, blir denne tredje dyden av skolastiske forfattere ofte knyttet til det de gamle kalte «det temperamentsfulle (irascible) begjær». I antikkens tenkning forestilte man seg ikke et menneske uten lidenskaper; det ville være en stein. Og lidenskapene er ikke nødvendigvis restene av synd; men de må læres opp, de må kanaliseres, de må renses med dåpens vann – eller enda bedre, med Den Hellige Ånds ild. En kristen uten mot, som ikke bruker sin egen styrke til noe godt, som ikke er til bry for noen, er en ubrukelig kristen. La oss tenke over dette! Jesus er ikke en gjennomskinnelig, asketisk Gud som ikke kjenner menneskelige følelser. Snarere tvert imot. Da han blir konfrontert med sin venn Lasarus’ død, bryter han sammen i tårer. Og hans lidenskapelige ånd er tydelig i noen av uttrykkene hans, for eksempel når han sier: «Ild er jeg kommet for å kaste på jorden. Hvor gjerne jeg ville at den alt var tent!» (Luk 12,49). Da han ble konfrontert med handel i tempelet, reagerte han på kraftfullt vis (jf. Matt 21,12–13). Jesus hadde lidenskap.
Men la oss nå se etter en eksistensiell beskrivelse av denne viktige dyden som hjelper oss å være fruktbare i livet. De gamle – både de greske filosofene og de kristne teologene – anerkjente en todelt utvikling i dyden mot: den ene passiv og den andre aktiv.
Den første er rettet mot oss selv. Det finnes indre fiender som vi må bekjempe, som går under navnet angst, kvaler, frykt, skyldfølelse; alle er krefter som rører seg i vårt innerste og i noen situasjoner lammer oss. Hvor mange krigere bukker under før de i det hele tatt har begynt utfordringen! Det er fordi de ikke er klar over disse indre fiendene. Mot er først og fremst en seier over oss selv. Mesteparten av frykten som oppstår i oss, er urealistisk og blir ikke virkelige i det hele tatt. Da er det bedre å påkalle Den Hellige Ånd og møte alt med tålmodig mot. Ett problem om gangen, etter egen evne, men ikke alene! Herren er med oss, hvis vi stoler på ham og oppriktig søker det gode. Da kan vi i alle situasjoner stole på at Guds forsyn vil beskytte og ruste oss.
Og så har vi den andre bevegelsen i dyden mot, denne gangen av mer aktiv karakter. I tillegg til indre prøvelser finnes det ytre fiender som er livets prøvelser, forfølgelser, vanskeligheter som vi ikke forventet og som overrasker oss. Vi kan forsøke å forutsi hva som vil skje med oss, men virkeligheten består i stor grad av uoversiktlige hendelser – og på dette havet blir båten vår iblant kastet rundt av bølgene. Motet gjør oss til motstandsdyktige sjømenn som ikke lar oss skremme eller miste motet.
Mot er en grunnleggende dyd fordi den tar utfordringen med ondskap i verden på alvor. Noen later som om den ikke finnes, at alt går bra, at menneskets vilje ikke av og til er blind, at mørke krefter som fører til død ikke lurer i historien. Men det er nok å bla i en historiebok, eller dessverre også i avisene, for å oppdage de ondskapsfulle handlingene vi delvis er ofre for og delvis gjerningsmenn bak: kriger, vold, slaveri, undertrykkelse av de fattige, sår som aldri har grodd og som fortsetter å blø. Motets dyd får oss til å reagere og rope «nei», et ettertrykkelig «nei» til alt dette. I vår komfortable vestlige verden – som i noen grad har utvannet alt, som har forvandlet jakten på fullkommenhet til en enkel organisk utvikling, som ikke trenger å kjempe fordi alt ser likt ut – føler vi noen ganger en sunn nostalgi etter profeter. Men omveltende, visjonære mennesker er svært sjeldne. Det er behov for noen som kan vekke oss fra det myke stedet der vi har lagt oss ned og få oss til resolutt å gjenta vårt «nei» til det onde og til alt som fører til likegyldighet. «Nei» til ondskap og «nei» til likegyldighet; «ja» til fremskritt, til den veien som fører oss fremover. Dette må vi kjempe for.
La oss derfor gjenoppdage Jesu mot i evangeliet og lære av de helliges vitnesbyrd. Takk skal dere ha.