Katekese holdt under generalaudiensen onsdag 1. mai 2024.
Kjære brødre og søstre, god morgen!
I dag vil jeg gjerne snakke om dyden tro. Sammen med kjærlighet og håp beskrives denne dyden som teologal. Det finnes tre teologale dyder: tro, håp og kjærlighet. Hvorfor er de teologale? Fordi de kan leves – denne dyden, de tre teologale dydene – bare takket være Guds gave. De tre teologale dydene er de store gavene som Gud gir til vår moralske evne. Uten dem kunne vi være kloke, rettferdige, modige og måteholdne, men vi ville ikke ha øyne som ser selv i mørket, vi ville ikke ha et hjerte som elsker selv når det ikke blir elsket, vi ville ikke ha et håp som våger mot alt håp.
Hva er tro? I Den katolske kirkes katekisme står det at troen er den handling ved hvilken mennesket fritt vier seg til Gud (nr. 1814). I denne troen var Abraham den store far. Da han gikk med på å forlate sine forfedres land for å dra til det landet som Gud ville vise ham, ville han sannsynligvis ha blitt regnet som sinnssyk. Hvorfor forlate det kjente for det ukjente, det sikre for det usikre? Hvorfor gjøre dette? Det er jo sinnssykt, er det ikke? Men Abraham legger i vei, som om han kunne se det usynlige. Dette er hva Bibelen sier om Abraham: «Han dro av sted uten å vite hvor han kom» [Hebr 11,8]. Dette er vakkert. Og det er igjen det usynlige som får ham til å gå opp på fjellet med sønnen Isak, løftets eneste sønn, som først i siste øyeblikk blir spart fra å bli ofret. I denne troen blir Abraham far til en lang rekke etterkommere. Troen gjorde ham fruktbar.
Moses var en troens mann da han tok imot Guds stemme mer enn én eneste tvil kunne ha rystet ham, og fortsatte å stå fast og stole på Herren, og til og med forsvarte folket som så ofte manglet tro.
Jomfru Maria var en troens kvinne da hun tok imot engelens bebudelse, som mange ville ha avvist som for krevende og risikofylt, og svarte: «Se, jeg er Herrens tjenestekvinne. La det skje med meg som du har sagt» (Luk 1,38). Med hjertet fullt av tro og med tillit til Gud, bega Maria seg ut på en reise som hun verken kjente veien til eller farene ved.
Tro er dyden som gjør kristne til kristne. For det å være kristen handler ikke først og fremst om å akseptere en kultur, med de verdiene som følger med den. Det å være kristen er å ta imot og ta vare på et bånd, et bånd til Gud: Gud og jeg, meg selv og Jesu elskverdige ansikt. Det er dette båndet som gjør oss til kristne.
Når det gjelder tro, kommer jeg til å tenke på en episode i evangeliet. Jesu disipler var på vei over sjøen, og blir overrasket av en storm. De tror at de kan klare seg med sin egen styrke, med sin erfaring, men båten begynner å fylles med vann, og de gripes av panikk (jf. Mark 4,35–41). De skjønner ikke at de har løsningen rett foran øynene: Jesus er sammen med dem i båten, midt i stormen. Jesus «sov», står det i evangeliet. Når de endelig vekker ham, redde og til og med sinte over at han skulle la dem dø, irettesetter Jesus dem: «Hvorfor er dere så redde? Har dere ennå ingen tro?» (Mark 4,40).
Her er altså troens store fiende: Det er ikke intelligens, og det er heller ikke fornuft, som noen dessverre fortsetter å gjenta, men den store fienden er frykt. Derfor er tro den første gaven vi må ta imot i det kristne livet, en gave som vi må ta imot og be om hver dag, slik at den kan fornyes i oss. Det er tilsynelatende en liten gave, men likevel er det den viktigste. Da vi ble ført frem til døpefonten, ble foreldrene våre, etter å ha kunngjort navnet de hadde valgt til oss, spurt av presten – dette skjedde i vår dåp: «Hva ber dere Guds kirke om?» Og foreldrene svarte: «Troen, dåpen!»
For kristne foreldre, som er klar over den nåde som er gitt dem, er dette den gaven de også ber om for sitt barn: troen. Med den vet foreldrene at selv midt i livets prøvelser vil ikke barnet drukne i frykt. Fienden er frykt. De vet også at når barnet ikke lenger har en forelder her på jorden, vil han fortsatt ha en Gud Fader i himmelen som aldri vil forlate ham. Vår kjærlighet er så skjør, og bare Guds kjærlighet overvinner døden.
Som apostelen sier, er det ikke alle som tror (jf. 2 Tess 3,2), og også vi som er troende, innser ofte at vi bare har et lite forråd. Ofte kan Jesus irettesette oss, slik han gjorde med disiplene sine, for å være «lite troende». Men det er den lykkeligste gave, den eneste dyd vi har lov til å misunne. For de som har tro, er besjelet av en kraft som ikke bare er menneskelig. Ja, troen «utløser» nåden i oss og åpner sinnet for Guds mysterium. Som Jesus en gang sa: «Om dere hadde tro som et sennepsfrø, kunne dere si til dette morbærtreet: ‘Rykk deg opp og slå rot i havet!’ Og det skulle adlyde dere» (Luk 17,6). La oss derfor også, i likhet med disiplene, gjenta til ham: «Gi oss større tro!» (Luk 17,5). Det er en vakker bønn! Skal vi si den alle sammen? «Herre, gi oss større tro.» La oss si det sammen: «Herre, gi oss større tro!» Takk skal dere ha.