Katekese holdt under generalaudiensen onsdag 3. april 2024.
Kjære brødre og søstre, god påske og god morgen!
Vi er kommet til den andre av kardinaldydene: i dag skal vi snakke om rettferdighet. Det er den viktigste sosiale dyden. Den katolske kirkes katekisme definerer den som «den moraldyd som består i varig og fast vilje til å gi Gud og nesten det som tilkommer dem» (nr. 1807). Dette er rettferdighet. Når rettferdigheten nevnes, siteres ofte også mottoet som representerer den: unicuique suum – det vil si «hver sin rett». Det er lovens dyd, som søker å regulere forholdet mellom mennesker på en rettvis måte.
Den representeres allegorisk av vektskåler, fordi den har som mål å «utligne stillingen» mellom mennesker, spesielt når den risikerer å bli forvrengt på grunn av ubalanse. Hensikten er at alle i samfunnet skal behandles i samsvar med den verdigheten som tilkommer dem. Men allerede de gamle mesterne lærte oss at dette krever andre dydige holdninger som velvilje, respekt, takknemlighet, vennlighet og ærlighet: dyder som bidrar til en god sameksistens mellom mennesker. Rettferdighet er en dyd for god sameksistens mellom mennesker.
Vi forstår alle at rettferdighet er grunnleggende for fredelig sameksistens i samfunnet. En verden uten lover som respekterer rettigheter, ville være en verden det er umulig å leve i; den ville ligne en jungel. Uten rettferdighet finnes det ingen fred. Ingen rettferdighet, ingen fred. Hvis rettferdighet ikke respekteres, oppstår det konflikter. Uten rettferdighet rår loven om den sterkestes rett over den svake, og det er ikke rettferdig.
Men rettferdighet er en dyd som virker i både stor og liten skala. Den gjelder ikke bare i rettssalen, men også i etikken som preger dagliglivet vårt. Den etablerer et oppriktig forhold til andre. Den realiserer evangeliets bud om at kristen tale lar «et ja være ja og et nei være nei! Alt som er mer enn det, er av det onde» (Matt 5,37). Halvsannheter, dobbeltkommunikasjon for å lure sin neste, tilbakeholdenhet som skjuler sanne intensjoner, er ikke holdninger som er i tråd med rettferdigheten. Det rettferdige mennesket er hederlig, enkelt og rett frem; det bærer ingen masker, det viser seg som det er, det sier sannheten. Det sier ofte «takk». Det vet at uansett hvor sjenerøse vi er, står vi alltid i gjeld til vår neste. Når vi elsker, er det også fordi vi selv har blitt elsket først.
I tradisjonen finner vi utallige beskrivelser av den rettferdige. La oss se på noen av dem. Den rettferdige ærer og respekterer lovene, vel vitende om at de utgjør en barriere som beskytter de forsvarsløse mot de mektiges tyranni. Den rettferdige tenker ikke bare på sin egen individuelle velvære, men ønsker det gode for samfunnet som helhet. Derfor faller han eller hun ikke for fristelsen til bare å tenke på seg selv og sine egne anliggender, uansett hvor legitime de måtte være, som om de var det eneste som finnes i verden. Rettferdighetens dyd gjør det klart – og plasserer dette behovet i hjertet – at det ikke kan være noe virkelig godt for en selv hvis det ikke også er godt for alle.
Derfor holder den rettferdige personen øye med sin egen atferd, slik at den ikke skader andre. Hvis han eller hun gjør en feil, ber han eller hun om unnskyldning. I noen situasjoner går han eller hun så langt som å ofre et personlig gode for å gjøre det tilgjengelig for fellesskapet. Han ønsker et velordnet samfunn der folk gir pryd til det embetet de har, og ikke et der embetet gir pryd til folk. Han avskyr anbefalinger, og bytter ikke bort tjenester. Han elsker ansvar og er et eksempel til etterfølgelse når det gjelder å fremme lovlydighet. Dette er rettferdighetens vei, motgiften mot korrupsjon. Det er så viktig å utdanne folk, særlig de unge, i lovlydighetens kultur! Det er slik vi kan forebygge korrupsjonens kreftsvulst og eliminere kriminaliteten, ved å fjerne grunnen under den.
Den rettferdige unngår også skadelig atferd som baktalelse, falsk ed, svindel, åger, spott og uærlighet. Den rettferdige holder sitt ord, gir tilbake det han har lånt, betaler rettferdig lønn til alle arbeidere. Den som ikke betaler rettferdig lønn til sine arbeidere, er ikke rettferdig, men urettferdig. Den rettferdige er forsiktig med å dømme sin neste på en hensynsløs måte, og forsvarer andres omdømme og gode navn.
Ingen av oss vet om det finnes mange rettferdige mennesker i vår verden, eller om de er like sjeldne som dyrebare perler. Men det finnes mennesker som tiltrekker seg nåde og velsignelse, både over seg selv og over den verden de lever i. De er ikke tapere i forhold til dem som er listige og utspekulerte, for, som Skriften sier: «Den som jager etter rettferd og godhet, finner liv og rettferd og ære» (Ordspr 21,21). De rettferdige er ikke moralister som ikler seg sensurens kappe, men hederlige mennesker som «hungrer og tørster etter rettferdigheten» (Matt 5,6), drømmere som i sitt hjerte lengter etter universelt brorskap. Og spesielt i dag har vi alle et stort behov for denne drømmen. Vi trenger rettferdige menn og kvinner, og det vil gjøre oss lykkelige.