Katekese holdt under generalaudiensen onsdag 24. april 2024.
Kjære brødre og søstre, god morgen!
De siste ukene har vi reflektert over kardinaldydene: klokskap, rettferdighet, mot og måtehold. Dette er de fire kardinaldydene. Som vi har understreket flere ganger, tilhører disse fire dydene en svært gammel visdom som til og med går forut for kristendommen. Allerede før Kristus ble ærlighet forkynt som en borgerdyd, visdom som en regel for handlinger, mot som den grunnleggende ingrediensen i et liv som tenderer mot det gode, og måtehold som det nødvendige målet for ikke å bli overveldet av utskeielser. Denne urgamle arven, menneskehetens arv, er ikke blitt erstattet av kristendommen, men fokusert på, forsterket, renset og integrert i troen.
Det finnes altså i hjertet til enhver mann og kvinne en evne til å søke det gode. Den Hellige Ånd er gitt for at de som mottar den, klart skal kunne skille godt fra ondt, ha styrke til å holde fast ved det gode ved å unngå det onde, og på denne måten oppnå full selvrealisering.
Men på den veien vi alle er på mot livets fylde, som er ethvert menneskes skjebne – ethvert menneskes skjebne er fylde, å være full av liv – får den kristne en særlig hjelp fra Den Hellige Ånd, Jesu Ånd. Den realiseres gjennom tre andre, særskilt kristne dyder, som ofte nevnes sammen i de nytestamentlige skriftene. Disse grunnleggende egenskapene, som kjennetegner den kristnes liv, er tre dyder som vi ofte snakker om sammen: tro, håp og kjærlighet.
La oss si det sammen: Tro, håp... Jeg hører ingenting! Høyere! Tro, håp og kjærlighet! Godt gjort!
Kristne forfattere kalte dem snart «teologale» dyder, siden de mottas av og leves ut i relasjon til Gud. Det var for å skille dem fra de andre fire, som kalles «kardinaldyder», siden de utgjør «hengselet» (cardine) i et godt liv. Disse tre mottas i dåpen og kommer fra Den Hellige Ånd. De ene og de andre, både de teologale dydene og kardinaldydene, er satt sammen i mange systematiske refleksjoner. De har dermed utgjort en vidunderlig syvfoldighet, som ofte settes i kontrast til listen over de syv dødssyndene. Den katolske kirkes katekisme definerer de teologale (guddommelige) dydenes virkning slik: «De guddommelige dyder begrunner, besjeler og kjennetegner kristnes moralske handlemåte. De preger og gir liv til alle moralske dyder. Av Gud inngydes de i de troendes sjel for å sette dem i stand til å te seg som Guds barn og fortjene evig liv. De er pantet på at Den Hellige Ånd er til stede og handler i menneskets evner» (nr. 1813).
Mens kardinaldydene risikerer å skape menn og kvinner som er heltemodige i utøvelsen av det gode, men som er helt alene og isolerte, er de teologale dydenes store gave et liv i Den Hellige Ånd. Den kristne er aldri alene. Han gjør ikke det gode som følge av en titanisk innsats med personlig engasjement, men fordi han som en ydmyk disippel går i Jesu, Mesterens, fotspor. Han går fremover på veien. Den kristne har de teologale dydene, som er den store motgiften mot selvtilfredshet. Hvor ofte risikerer ikke enkelte moralsk uklanderlige menn og kvinner å bli innbilske og arrogante i øynene til dem som kjenner dem? Det er en fare som evangeliet med rette advarer oss mot, når Jesus råder disiplene: «Når dere har gjort alt som er pålagt dere, skal dere si: ‘Vi er unyttige slaver og har bare gjort det vi var skyldige til å gjøre.’» (Luk 17,10). Hovmod er en gift, en kraftig gift. Én dråpe av den er nok til å ødelegge et helt liv preget av godhet. En person kan ha utført en mengde gode gjerninger og ha høstet ros og anerkjennelse. Men hvis han har gjort alt dette bare for sin egen skyld, for å opphøye seg selv, kan han da fortsatt kalle seg et dydig menneske? Nei!
Det gode er ikke bare et mål, men også et middel. Godhet krever mye diskresjon, mye vennlighet. Fremfor alt må godheten strippes for den til tider altfor tyngende tilstedeværelsen som egoet vårt er. Når vårt «jeg» står i sentrum for alt, blir alt ødelagt. Hvis vi utfører alle handlinger i livet bare for oss selv, er denne motivasjonen egentlig så viktig? Det stakkars «jeget» tar over alt, og dermed fødes hovmod.
For å rette opp alle disse situasjonene, som noen ganger blir smertefulle, er de teologale dydene til stor hjelp. De er spesielt viktige i tider med fall, for selv de med gode moralske intensjoner faller av og til. Vi faller alle i livet, for vi er alle syndere. På samme måte som selv de som utøver dyder daglig, av og til gjør feil, gjør vi alle feil i livet: intelligensen er ikke alltid klar, viljen er ikke alltid fast, lidenskapene er ikke alltid under kontroll, motet overvinner ikke alltid frykten. Men hvis vi åpner våre hjerter for Den Hellige Ånd – det indre livs Mester – gjenoppliver han de teologale dydene i oss. Hvis vi har mistet tilliten, åpner Gud oss for troen igjen med Åndens styrke. Hvis vi er motløse, vekker Gud håp i oss, og hvis vårt hjerte er forherdet, myker Gud det opp med sin kjærlighet. Takk skal dere ha.