Katekese holdt under generalaudiensen onsdag 8. mai 2024.
Kjære brødre og søstre!
I forrige katekese begynte vi å reflektere over de teologale dydene. Det er tre av dem: tro, håp og kjærlighet. Forrige gang reflekterte vi over tro. Nå er det håpets tur. «Håpet er den teologale dyd ved hvilken vi lengter etter himlenes rike og det evige liv som vår lykke, idet vi setter vår lit til Kristi løfter og støtter oss, ikke til egne krefter, men til den hjelp som kommer fra Den Hellige Ånds nåde» (Den katolske kirkes katekisme, nr. 1817). Disse ordene bekrefter for oss at håp er svaret som tilbys vårt hjerte når det absolutte spørsmålet oppstår i oss: «Hva skal det bli av meg? Hva er hensikten med reisen? Hva er verdens skjebne?».
Vi innser alle at et negativt svar på disse spørsmålene skaper tristhet. Hvis det ikke er noen mening med livets reise, hvis det ikke er noe ved begynnelsen og slutten, spør vi oss selv hvorfor vi skal vandre. Derav oppstår menneskets desperasjon, følelsen av at alt er meningsløst. Og mange kan gjøre opprør: «Jeg har forsøkt å være dydig, å være klok, rettferdig, modig, måteholden. Jeg har også vært en troens mann eller kvinne… Hva var vitsen med min kamp, hvis alt ender her?». Hvis håpet mangler, risikerer alle de andre dydene å smuldre opp og ende som aske. Hvis det ikke finnes noen sikker morgendag, ingen lys horisont, er det bare å konkludere med at dyd er en fåfengt anstrengelse. «Først når fremtiden er sikker som en positiv realitet, blir det mulig å leve også i nåtiden», sa Benedikt XVI (encyklikaen Spe salvi, nr. 2).
Kristne har ikke håp på grunn av egne fortjenester. Hvis de tror på fremtiden, er det fordi Kristus døde og stod opp igjen og ga oss sin Ånd. «Forløsningen tilbys oss i den forstand at vi har fått et håp, et troverdig håp, som gjør at vi kan møte vår nåtid» (ibid., nr. 1). I denne forstand sier vi nok en gang at håp er en teologal dyd. Det kommer ikke fra oss, det er ikke en stahet vi ønsker å overbevise oss selv om, men det er en gave som kommer direkte fra Gud.
Til mange tvilende kristne, som ikke var blitt helt gjenfødt til håpet, legger apostelen Paulus frem for dem den nye logikken i det kristne livet. Han sier at «hvis Kristus ikke er reist opp, da er deres tro uten mening, og dere er fremdeles i deres synder. Da er også de tapt som har sovnet inn i Kristus. Hvis vårt håp til Kristus gjelder bare for dette livet, er vi de ynkeligste av alle mennesker» (1 Kor 15,17–19). Det er som om han sa: Hvis du tror på Kristi oppstandelse, da vet du med sikkerhet at intet nederlag og ingen død varer evig. Men hvis du ikke tror på Kristi oppstandelse, blir alt tomt – til og med apostlenes forkynnelse.
Håp er en dyd som vi ofte synder mot: i vår dårlige nostalgi, i vår melankoli, når vi tror at fortidens lykke er begravet for alltid. Vi synder mot håpet når vi fortviler over våre synder, og glemmer at Gud er barmhjertig og større enn våre hjerter. Og la oss ikke glemme dette, brødre og søstre: Gud tilgir alt, Gud tilgir alltid. Det er vi som blir trette av å be om tilgivelse. Men la oss ikke glemme denne sannheten: Gud tilgir alt, Gud tilgir alltid. Vi synder mot håpet når vi fortviler over våre synder; vi synder mot håpet når høsten i oss opphever våren, når Guds kjærlighet opphører å være en evig ild og vi ikke har mot til å ta beslutninger som forplikter oss for livet.
Verden i dag har et stort behov for denne kristne dyden! Verden trenger håp, akkurat som den trenger tålmodighet, en dyd som går i nær kontakt med håpet. Tålmodige mennesker er godhetens vevere. De ønsker hardnakket fred, og selv om noen av dem er forhastede og vil ha alt med en gang, er tålmodigheten i stand til å vente. Selv om mange rundt oss er desillusjonerte, klarer de som er inspirert av håp og er tålmodige, å komme seg gjennom de mørkeste nettene. Håp og tålmodighet hører sammen.
Håp er en dyd for dem som er unge av hjertet, og her teller ikke alder. For det finnes også eldre mennesker med øyne fulle av lys, som lever i en evig streben mot fremtiden. Tenk på de to store eldre menneskene i evangeliet, Simeon og Anna. De ble aldri trette av å vente, og de opplevde at den siste delen av sin jordiske reise ble velsignet av møtet med Messias. De gjenkjente ham i Jesus, som ble bragt til tempelet av sine foreldre. For en nåde om det hadde vært slik for oss alle! Tenk om vi etter en lang pilegrimsreise, idet vi la fra oss sadelvesker og stav, kunne bli fylt av en glede vi aldri før har følt, slik at også vi kunne utbryte: «Herre, nå lar du din tjener fare herfra i fred, slik som du har lovet. For mine øyne har sett din frelse, som du har gjort i stand like for ansiktet på alle folk, et lys til åpenbaring for folkeslagene og ditt folk Israel til ære» (Luk 2,29–32).
Brødre og søstre, la oss gå videre og be om nåde til å ha håp, håp med tålmodighet. Se alltid frem mot det endelige møtet; se alltid at Herren alltid er nær oss, at døden aldri, aldri vil seire. La oss gå videre og be Herren om å gi oss denne store dyden: håp, ledsaget av tålmodighet. Takk til dere alle.